En drøy uke har gått siden beslutningen ble tatt og fremtiden endret utseende. Det har vært en uke med telefoner, sms, mms, epost og utallige besøk.

Takk for meg, Majorstuveien 15

Som vanlig er jeg kjekk i tryne og sier at alt blir bra, om ikke bedre. Vel... Hva vet jeg. Det blir som å si at snart korona-tiden er over og at vi går tilbake til det gamle. Det er jo ikke helt sant. 

I ni år har jeg sett nabounger bli tenåringer, en nabo bli bestefar og fru Hansen bli enke. Alle betyr noe for meg. Og nå i morgentimene vil jeg gjerne dele en liten historie.

Han kom hver dag

De første fem årene her i Majorstuveien fikk jeg daglig besøk av en kar. Klokka 1400. Han kom innom med en matbit fra varmdisken på Meny. Hver dag. Vi pratet litt, og han ga meg råd om alt mulig. Han var arkitekt og hadde eget kontor.

Dessverre var han litt tørst og ikke så flink til å ta vare på seg selv. Han hadde voksne barn og bodde for seg selv. Jeg følte at de 20 minuttene vi hadde sammen hver dag betydde mye for han. Som det gjorde for meg.

Så en dag ringer telefonen, og jeg ser det er Pål. Vel, det var ikke Pål. Det var hans datter. Og jeg forsto hva som hadde skjedd. Han hadde ikke så mange telefonnummer lagret. Så hun ringte de som sto der.

Jeg satt bakerst

I begravelsen kom det mange. Ingen som jeg kjente og de kjente ikke meg. Jeg lurte litt på hvor mange som kjente ham på den måten jeg gjorde. Jeg satt bakerst i kapellet på Vestre og gråt.

I lang tid ble jeg alltid sulten i 1400-tida.
Sånn blir det nok nå også. Når butikken er stengt.
Ingen å vinke til, ingen å snakk skit om MDG med, ingen barn som kliner ansiktet inn i vinduet og geiper, ingen hundeeiere å bli irritert på ...

Vel, målet er å komme på plass i nye lokaler til høsten, med en ny vri. Frem til dette kommer på plass, er det internettet som skal holde meg og mine venner i India i gang. Så mittkashmir.no blir mitt nye tilholdsted fremover.

Men nå skal jeg på jobb.

Håper å se dere før jeg slår av lyset på onsdag.

Taggen.